Snorre Sturlason

(forsinket blogginnlegg)
Snorre Sturlason levde fra 1179 til 1241. Han kom fra en kongeslekt, og vokste opp på gården Odde (et kultursentrum).  Snorre var kjent som høvding, ikke forfatter, men ifølge tradisjonen skal Snorre stå bak to av de mest sentrale verkene i norrøn tid: Snorra-Edda og Heimskringla.

Heimskringla, som også er kalt Norges kongesagarer, ble sansynlgivis skrevet rundt 1230. Den er består av mange kongesagaer, og forteller historien fra før Harald Hårfagres tid til Magnus Erlingsson, noe som strekker seg over tre hundre år (siste delen av 800-tallet og til 1170-tallet). Sagaen om Olav den hellige fyller nesten halve verket. Det er en viss usikkerhet om hvordan verket ble til; var det én manns arbeid, eller en samling av kongebiografier som har blitt endret og redigert?

Det sies at Snorre har brukt skaldekildene som historisk kilde når kongesagaene ble utformet. IHeimskringla møter vi ofte henvisninger til hva skaldene har diktet.

Islendingsagaene.

Vi har ca 30 islendingsagaer, og vi vet ikke forfatter av noen av dem. Vi vet heller ikke om det faktisk har vært noen forfatter av dem, men at det bare er historier som har gått fra munn til øre. Likevel tror man at det har vært noen som har strukturert dem, siden det er såpass kompleks oppbyggning.


Oppbygningen i sagaene er som følger:






Det begynner med en lang og forholdsvis kjedelig oppramsing av ættetavlen til hovedpersonen. Deretter er det noe som utløser en konflikt, og så vil hovedpersonen stri, kjempe og slite for å vinne ære og kjærlighet (i eksempelet ovenfor er karakteren "Gunnlaug" brukt)
Etterhvert resulterer konflikten i et blodig klimaks hvor alle dreper alle i et svært slag, og mange/alle personene vi har blitt kjent med dør.
Etter klimakset vil de stridene gjerne forenes, og vi får vite hvordan det gikk med de som ikke fikk "plass" i klimakset.

Islendingsagaene er ganske nøkterne, og det er et avslappet forhold til døden.  Det er vanskelig å få frem akkurat hvor
Det er barske mannsikkelser og sterke kvinner. I sagaene var skjebnetro sentralt, og vet var allmenviten at drømmer var i direkte forbindelse med hva som kom til å skje i livet ditt.
Islendingsagaene brukes som historiske kilder, og består av både fleip og fakta. Det er selvsagt mye skrøner i sagaene, men de mest sansynlige tror vi er for det meste sanne, og brukes som kilder når vi skal forstå historien vår.

Sagaene er skrevet på en kortfattet og objektiv måte, og handlinen er hardkokt. Var det ikke noe viktig som skulle gjøres eller bli sagt så ble det ikke skrevet ned. Her er et udrag fra Egilsoga som viser dette:

"...men far og son sa ikkje eit ord til kvarandre, korkje godt eller vondt, og såleis gjekk heile denne vinteren." 

Det eneste som var verdt å si om den vinteren var at far og sønn ikke snakket sammen, og dermed var det alt som ble skrevet om den vinteren.
Underdrivelse er også et utrolig stort trekk i sagaene. Jeg har funnet enda et udrag fra egilsoga som viser det godt.
"Da sprang Egil mot Grim og hogg øksa i hovudet på han, så han stod fast i hjernen. Deretter hjekk Egil og Tord bort og til folka sine."
Det at Egil drepte Grim var "business as usual", og det var ikke dramtisert noe mer enn som så.